Dette er en historie jeg har hatt i hodet lenge. Den har ligget der som en idé jeg stadig har vendt tilbake til, uten helt å vite hvordan jeg skulle få den ned på papiret. Kanskje var det fordi jeg ikke bare måtte finne historien, men også forstå hvorfor jeg ønsket å fortelle den.
Jeg har mange slike historier i hodet. Små ideer, scener og personer som venter på at jeg skal gjøre dem ferdige. Forhåpentligvis er dette bare den første av mange. Av historiene som foreløpig finnes der inne, er nok denne den mest personlige. Ikke fordi Daniels liv er mitt, men fordi noe av det han strever med, er gjenkjennelig.
Jeg skal ikke påstå at jeg er emosjonelt ustabil. Snarere tvert imot. I likhet med Daniel kan jeg til tider lide av en slags uvanlig stabilitet. Jeg tar meg ofte i å glatte over friksjon, unngå ubehag og gjøre livet så enkelt og behagelig som mulig. Det høres kanskje ikke ut som et problem. Men noen ganger kan det å beskytte seg mot alt som er vanskelig, også bety at man beskytter seg mot det som gjør livet virkelig.
Denne historien begynte med et spørsmål: Hva ville skje dersom vi kunne fjerne alt som gjør livet vondt, uten å fjerne selve livet?
Jeg håper du liker svaret.
